Nå har jeg lest Regine's bok for 2.gang, og hver gang blir jeg like deppresiv.
( for de som ikke vet hvem Regine er, gå inn på
http://sinober.blogg.no )
Hvorfor er livet så forferdelig urettferdig!? Hvorfor skal alle de gode personene bli borte først?
Før jeg fikk vite om bloggen til Regine, var jeg en person som tok livet for gitt, og satte ikke pris på de småe tingene her i livet. Men etter jeg har lest hele bloggen hennes om og om igjen, + boken 2.ganger. Så skjønner jeg nå hva livet egentlig er. Man skal sette pris på livet, og det man har. Man vet aldri når livet snur.
Men, også etter jeg leste om Regine, så har jeg også blitt veldig deppresiv. Og har nå blitt alt for redd for døden. Som jeg sa i innlegget under. Nå har jeg så forferdelig redsel for døden og intet. Jeg får ikke til å sove om nettene lenger, for jeg tenker hele tiden på den.
Jeg skylder
ikke på Regine, er ikke det jeg sier i det hele tatt, for dem som tror det! Regine har virkelig hjulpet meg gjennom livet, som hun har gjort med mange andre. Hun har fått meg til å se livet i perspektiv, sette pris på de småe tingene, og jeg har et blitt et mye bedre menneske, rett og slett. Når jeg fyller 18, skal jeg bli blodgiver og benmargsdonor. Men vet ikke om jeg kan bli det ettersom jeg har tatoveringer? Nå begynner jeg å angre på at jeg har tatt tatoveringer også.
Jeg kan si en ting, eller tenke på en ting, like fort som et lite knips så angrer jeg, eller får dårlig samvittighet ovenfor absolutt alt. Det er en forferdelig følelse. Har jeg sagt bare en bitteliten ting som jeg vet ikke føles bra til den personen, så må jeg si unnskyld med engang. Det er kanskje positivt, ja. Men som mamma sa til meg engang, det er virkelig ikke godt å gå rundt å ha dårlig samvittighet over alt!
Fikk meg katt for kanskje 2 mnd siden, katter som er yndlingsdyret mitt og som jeg elsker like høyt som mennesker. Hadde gledet meg lenge til å få katt, så fikk jeg det. Men da, når jeg endelig hadde fått det, så ble jeg kjempe lei meg og begynte nesten å gråte, fordi tenk når de dør!!
Å herregud! Noen må hjelpe meg, jeg klarer ikke tanker om døden lenger. I skrivendestund sitter jeg med tårer som presser bak øynene. Jeg klarer det ikke mer!
Vil fortelle om mange ganger drømmer jeg at kjæresten min dør, når jeg er på jobb så må man krysse en riksvei for å komme seg over, og jeg har seriøst drømt ( mange ganger samme drøm! ), at kjæresten min krysser denne veien for å hente meg, så kommer det en trailer og moser hele han og bilen. Det er forferdelig!
Mange som pleier å gå over veien der også, og da pleier jeg og få et lite syn om at det kommer noe å kjører over de personene. Hvorfor?? Hvorfor er det jeg som må lide med dette? Selvfølgelig er det ikke bare meg, men noen ganger føles det sånn.
Pappaen min holdt på å dø i motorsykkelulykke for ikke mange år siden og. Jeg blir rett og slett sur når kjæresten min maser om at han har så lyst på motorsykkel, for jeg vil ikke, hvorfor skjønner han meg ikke?
Når jeg ser en motorsyklist som kjører på veien og kjører forbi når det kommer bil og sånn, så lukker jeg øynene mine. Og åpner dem ikke opp før jeg vet at det er ' trygt '. Når jeg ser på mobilen min så har jeg plutselig tastet inn 113, så det bare er å ringe hvis det skjer noe. Ingen fortjener å gå å være så redd og tenke sånn. Skal man ikke nyte livet da? Det begynner å bli veldig vanskelig, når man egentlig ikke vet noen ting om livet?
Jeg er kristen, så hvorfor er jeg så redd? Jeg tror vel egentlig på Himmelen, jeg er ikke sikker.
Mange ganger ber jeg til Gud om å gi litt 'slipp' på disse tankene jeg har.
For jeg vet rett og slett ikke hvor mye lenger jeg orker, det begynner å bli veldig seriøst nå, og veldig vondt!
Hva befinner seg egentlig bak de hvite skyene og den blåe himmelen?
